Månedlige arkiver: februar 2017

En fersk togloffer på eventyr

Flaks at familie og venner bor langs ruta!

Flaks at familie og venner bor langs ruta!

Det er så enkelt å tenke sånn som man alltid har gjort, sånn de rundt deg fortsatt gjør. At den eneste måten å reise på er med fly, uansett om du skal til Oslo eller Paris. Tenke at transport er et nødvendig onde for å få deg til destinasjonen. At en vellykket helg med vennegjengen må inkludere 10 timer i lufta og på diverse flyplasser før dere i det hele tatt er i gang. Men hva om det ikke trenger å være sånn? Hva om det å la være å fly når du kan verken oppleves begrensende eller kjedelig, heller tvert imot? Hva om det å finne reiser der transporten er en del av eventyret, bare åpner enda flere muligheter?

Da jeg var liten elsket jeg å fly, både som andrepilot i pappas småfly og i de svære Boeing 737-ene på vei til mormor i Sverige. Å se bilene der nede bli små som maur før vi krysset sukkerspinn-skyene, få gumle lakris mot dotter i øra og ha Pippi-kofferten full av favorittbøkene. Og nå? For å være ærlig, ikke like spennende. Og jeg sier ikke at det er ekstremt slitsomt å passere sikkerhetskontrollen eller vente på bagasjen, det bare er ikke så givende. Det er ingen som flyr fordi det er gøy lengre, det er bare noe vi gjør fordi vi vil raskest mulig frem til solstolen på Mallorca. Alle er fokusert på å komme frem, ingen har tid til å spørre hva du leser, hvor du skal eller hva du opplevde på forrige stopp.

Som snart voksen har jeg derfor fått meg et nytt favoritt-transportmiddel – tog. Jeg liker buss, kajakk, ferge og sykkel også altså, men ingenting slår tog. Jeg vet godt hvorfor. Det er fordi det går akkurat passe fort. Jeg elsker å gå, men du kommer ikke så fryktelig langt. Med tog derimot går det så fort at jeg kommer meg tvers gjennom hele Europa på noen få dager, hvis jeg vil. Og så er det så enkelt å gjøre et, eller tre, eller hundre stopp på veien! Så da jeg i januar var klar for å utveksle et halvår fra NTNU til Universidad de Cantabria i Spania, var saken enkel. Der begynte ikke semesteret før i februar, jeg savnet vennene mine rundt om i Europa og jeg hadde en gammel sekk som savnet livet som vagabond. Selvfølgelig skulle jeg reise de 320 milene med tog!

kristine

Lokalbefolkningen viste korteste vei til filmoteket.

Ettersom seriøs togloffing har måttet vike for jobbing hver bidige sommer, hadde jeg lite erfaring med noe særlig annet enn NSB og SJ (Statens Järnvägar). Bestillingen krevde derfor noe mer innsats enn å åpne en søkemotor for raskeste og billigste flykombinasjon, spesielt fordi jeg ville innom venner og måtte tilpasse ruta deretter. InterRail-billett ble selvfølgelig vurdert, men ble valgt bort fordi det ble dyrere og jeg ikke trengte den fleksibiliteten den gir. Da jeg til slutt satt klar og betalte alle etappene fant banken min det fornuftig å sperre kortet mitt, fordi det virket suspekt å bestille reiser fra norsk, dansk, tysk, fransk og spansk jernbane i løpet av tre minutter. Morgenen etter satt jeg likevel klar med alle billettene i reisemappa. Økonomisk endte det heller ikke så verst. 3 000 kr for en elleve dager lang reise med besøk hos familie og venner, mot 1 500 kr for en flybillett uten mulighet til å oppleve noe på veien.

Med fire reisedager hadde jeg syv hele dager fordelt på familie og venner i Drøbak, Århus og Freiburg. Det ble enda bedre enn jeg hadde håpet. Jeg kom frem til Santander med både hodet og minnekortet fullt av nye minner og historier, og opplevde alt for mye merkelig og morsomt og fint til å fortelle om her. Men for å oppsummere; jeg ofret en dag med sikkerhetskontroller, smakløs flymat og altfor små vinduer du uansett ikke ser noe gjennom. Og det jeg fikk? Skiturer i marka, en runde sjakk med lillebror, tid og hjelp til å fikse en ødelagt bukse, besøk på filmotek og kunstmuseum, teste VR-porno på kvindemuseum, halloumi-falafel-kebab og fermentert «brus», multikulturell spillkveld, grønnsaksmarked, botanisk hage og spa, bare for å nevne noe. I tillegg til akkurat nok tid til å lese, lytte og sove på toget, og virkelig kjenne at jeg var på vei, at eventyret mitt hadde starta, at jeg, sekken og kameraet var det perfekte team, klare for å oppdage Europa i mitt tempo og på min måte.

SÅ glad kan man bli av å finne lakris på bondens marked!

SÅ glad kan man bli av å finne lakris på bondens marked!

Nå venter et halvt år med spennende turer – uten fly –  rundt den iberiske halvøy. Når jeg skal tilbake nordover igjen må jeg likevel vurdere hvordan jeg skal reise. Kanskje starte turen med ferge fra Santander til Portsmouth? Kanskje dra østover og besøke mine nye venner i Slovenia, Østerrike og Polen? Ingenting er bestemt, men jeg kan allerede kjenne kriblingen som følger med en forestående togtur. Jeg håper eventyret mitt kan inspirere deg til å sjekke alternativene neste gang du skal reise. Hvis du gir det en sjanse, tør jeg å love at blir mer interessant. Husker du de timene på flyet til Malaga i fjor? Sannsynligvis ikke. Husker du roadtrippen til Køben, seilturen til sørlandet eller sykkelturen til Lofoten? Nemlig.

Skrevet av Ragni Olsson