Pandemien er ikke over. Alle gjør sitt, og landet er nå i full sving for å få ned smittetallene igjen. Vær så snill, husk på studentene denne gangen. I høst var jeg nybakt student ved NTNU og flyttet til Trondheim. Mitt første semester var preget av en redusert fadderuke, digitalundervisning og mye ensomhet.

Til slutt ble det litt for krevende å være student i en pandemi, så jeg droppet ut. Hvis jeg hadde begynt på studiet et helt annet år, hadde ting kanskje blitt annerledes.

Nå skal jeg igjen på skolebenken. Denne gangen for å ta opp fag på Sonans. Jeg valgte fysisk skole og ikke nettundervisning fordi jeg, som mange andre, ikke får noe ut av det. Jeg så frem til et halvt år med et forhåpentlig litt større nettverk og flere rutiner.

Som ny i Trondheim er det ikke veldig lett å bli kjent med så mange, siden regjeringen hele tiden forteller oss at det er best vi holder oss mest hjemme.
Det som først møtte meg etter nyttår, var en altfor sen beskjed om at studenter bør vente med å reise tilbake. Hvem skal betale for billettene våre?

Fulltidsstudenter har rundt 8400 kroner i måneden å leve på og har ikke råd til å kansellere fly- eller togbilletter i hytt og vær. Regjeringen har gjort altfor lite for oss studenter.

De som mistet jobben, fikk tilbud om et ekstralån på 26.000 kroner for å få endene til å møtes et par måneder. Men denne pandemien varer jo mer enn et par måneder.

Vi er blitt mer ensomme, mer isolerte, og det blir vanskeligere å få et sosialt liv. Alt vi hører fra Erna, er at vi må bli hjemme, ikke dra på fest, begrense aktivitet. Søndag fikk vi beskjed om at vi ikke burde ha besøk på to uker.

Det som møter meg når jeg reiser tilbake til byen, er bare usikkerhet. Usikkerhet om jeg i det hele tatt burde reise tilbake, usikkerhet om all den fysiske undervisningen forsvinner og at alt kanskje må stenges ned igjen.

Med korte frister for å omstille seg og kjeft for at noen av oss drar på fest av og til, har vi studenter lært oss ikke å håpe for mye.

Kjære regjering, vær så snill. Tenk litt mer på hva dere utsetter oss for de neste månedene. Fordi én ting er sikkert: Blir det et halvt år til med digital undervisning, må jeg igjen droppe studiene og flytte hjem igjen til barndomsbyen.

Opprinnelig fra SI;D Aftenposten, 6. Januar 2021